You are using an outdated browser. Please upgrade your browser to improve your experience and security.

Jaget etter å bli best: Ødelegger det motivasjonen?

Jeg har tenkt endel på dette i det siste: Hva vil det si å være best? Hva legger jeg egentlig i det når jeg sier: — Du er bare best!? Hva legger du i det når du forteller meg at jeg er det? Hvem sammenligner jeg med? Hva måler du det mot? Den designeren som mottar flest priser — er han best? Er det hun som tjener mest? Eller er det bare noe man sier for å være hyggelig?

Av: Christian M Sinding-Larsen, Principal designer

Motivasjonstaler som ikke funker

Ledere har en lei tendens til å fortelle sine ansatte at de må være best. De kan finne på å si noe sånn som: — Vi skal være best! Nå er det superviktig at dere leverer! Og så presenterer de ofte tiltak som skal sørge for at de ansatte blir bedre på sine felt og forklarer at dette er viktig for å kunne nå målene de har satt seg.

Kanskje kommer de med krav om å lage en kompetanseplan, der den ansatte selv skal sette seg mål for året om å bli bedre. Kanskje skal målene til og med tallfestes. Den ansatte må med tall kunne vise til at, jo — i år har jeg blitt 43% bedre til å presentere for kunde. Eller 16% mer effektiv i innsiktsarbeid.

I et grimt eksempel fra en tidligere arbeidsgiver var det oppsigelsesgrunn om ikke den ansatte kunne vise til progresjon i sine kompetansemål. Det eneste dette gjorde, var at de ansatte da selvfølgelig bare satte seg lave mål som de enkelt ville oppnå. Og hele tiltaket ble meningsløst.
Det er forståelig at et selskap vil ha de beste folka. Og det er ikke noe galt i å oppfordre de ansatte til å sette seg mål og gi dem rom for å utvikle seg. Det er både riktig og viktig at kreative følger med på utviklingen og oppdaterer seg i nye verktøy og trender. Men måten dette gjøres på er ikke likegyldig.

Designere er stort sett en selvmotiverende gjeng

De aller fleste designere blir det fordi de har en skapertrang og et ønske om å forbedre verden rundt seg. Ikke en eneste en trenger å bli fortalt at de skal levere best. Det å lage noe bra er tross alt alltid målet til en designer. Og designere har høye forventninger til seg selv. Mange jeg har pratet med forteller den samme historien: De ønsker å bli bedre i designsystemer, tegning, prototyping eller presentasjonsteknikk. De leser designbøker, drar på kreative workshops på fritiden, hører foredrag om etniske minoriteters utfordringer i møtet med det offentlige, eller de driver med ulike former for håndarbeid. Ingen trenger å fortelle dem at de skal gjøre det for å bli best, dette er noe de gjør uansett.

Hva er det så ledere forsøker å si i inspirasjonstalene sine? For dem handler det mye om tall. Timeføring. Bunnlinja. Allokering. Det handler om salg og salgbarhet. Og det handler om kundetilfredshet og størrelsen på oppdrag. I sitt arbeid ønsker de seg så gode forutsetninger som mulig. De ønsker ansatte med proppfulle CV-er. De vil ha ansatte som leverer mer enn kunden forventer. De trenger caser som blir sett og fører til flere oppdrag. Og de ønsker å oppildne og motivere sine ansatte.
Og så ber de dem om å bli best.

Det som da gjerne skjer er at den enkelte ansatte kjenner en liten klump i magen. Jeg gjør i alle fall det. Er ikke det jeg gjør bra nok? Blir ikke det jeg gjør sett eller satt pris på? Må jeg nå begynne å gjøre noe jeg ikke liker — og derfor ikke er noe god på — for å bli bedre på det området? Spørsmålene er mange og følelsen er ikke god. Den er faktisk helt motsatt av det intensjonen til lederen var: mismot. Jeg kjenner på usikkerhet, angst og litt trass.

Ønsket om å utvikle meg og å gjøre nye ting er det som driver meg. I tillegg til å lage noe nytt og spennende, som funker og folk vil ha. Jeg elsker å hjelpe folk og blir varm og glad når det jeg har jobbet med blir satt pris på. Men når jeg blir fortalt at jeg må bli best, blir jeg stressa. Jeg begynner å se på hva andre designere gjør og ser alt jeg ikke kan. Jeg sammenligner meg med illustratører som tegner mye finere enn meg. Jeg leser artikler av designere som gjør vanvittig fete ting med javascript og får dårlig samvittighet fordi jeg ikke har kodet en eneste linje på flere år. Jeg ser showreels av animatører som leker med morsomme figurer, tøffe designere som holder kule foredrag, superhoder som holder workshops i designsystemer og unge talenter som lager lekre ting.
Og føler at jeg aldri kommer til å strekke til.

Om støvsuging og en masteroppgave som nesten gikk skeis

Det er altså et aldri så lite gap mellom det lederen fokuserer på og det jeg som designer kjenner på når det snakkes om å være best. Intensjonen til lederen er å skape glød og ståpåvilje, som om bedriften var et fotballag i garderoben før en kamp. Mine tanker går mot å sammenligne meg med folk jeg ser opp til og som har helt andre forutsetninger for å gjøre det de gjør.

Men så tenker jeg også tilbake til en tid da jeg var perfeksjonist. Jeg var ung og full av pågangsmot og hadde skyhøye ambisjoner. Og jobbet meg halvt ihjel. Bare det å skulle støvsuge hjemme var et dagsprosjekt, for ikke bare tok jeg gulvene. Jeg måtte tørke støv av alle flater, flytte bøker i bokhylla — og selve bokhylla — for å fjerne alt støv. Det var ikke vits i å gjøre noe om det ikke ble best.
Image for post

Resultatet av å slutte å forsøke å være verdensmester i støvsuging: et rent hjem

Jeg jobbet tre døgn i strekk for å levere masteroppgaven min og levde av vann og bananer. Det gikk mer eller mindre til hælvete. Oppgaven var blankpolert på noen områder og hullete og fæl på andre. Jeg hadde i min iver etter å levere perfeksjon mistet overblikket og brukt altfor mye tid på enkeltdeler av oppgaven. Jeg skulle bli best og holdt på å stryke på grunn av det.

Det jeg lærte da, var at det er noe som heter godt nok. To sensorer ville stryke meg, mens en tredje nedla veto og ville ha meg over til hjemlandet for å holde foredrag og undervise. De to som ville stryke meg målte meg opp mot mine egne målsetninger, som jeg var langt unna. Den tredje så forbi disse og mente det var masse verdi i oppgaven selv om den bommet på målsetningene. Hadde ambisjonene vært lavere ville det kanskje vært motsatt. Uansett ville det vært godt nok.

Av alle komponentene i masteren min var det to-tre som fikk det meste av min tid, fordi jeg aldri klarte å bestemme meg for når de var ferdige. Når det var godt nok. For når er vel noe tilfredsstillende når målsetningen er å være best?

Hva skjedde så med støvsugingen min etter masteroppgaven? Jo, jeg tenkte som så at det kanskje er andre parametere jeg kan benytte for å avgjøre når jeg er ferdig, enn at samtlige støvfnugg skal være borte. Jeg kunne for eksempel forsøke å se hvor mye jeg får gjort på ti minutter. Med den strategien ble det fort klart for meg at det å støvsuge nå var blitt en mye mindre belastende oppgave enn tidligere og resultatet var at jeg støvsuget mye oftere. Det var plutselig jevnt over mye mindre støv i leiligheten enn det hadde vært tidligere.

Kontekst er alt

Når en benytter begrepet best er det alltid knyttet opp mot noe. Det fordrer en sammenligning. En kan enkelt måle idrettsutøveren som kommer først i mål, men å skulle si at et nytt design er best er mer problematisk. Det er alltid mange parametere en kan måle mot. En kan fokusere på priser, publisitet, popularitet. Eller bare ren synsing. Det er en fåfengt øvelse. Alle vil kunne ha forskjellige oppfatninger. Det samme kan en si om designerne. En designer kan være mer effektiv enn andre, en annen kan være flinkere til å formidle. Men ingen kan alt — og være den utvilsomt beste! Derfor blir det så farlig når ledere forteller sine ansatte at de skal være best. Det vil feiltolkes.

Uten kontekst er det umulig å si at noe er bedre noe annet!

Lederen ønsker å motivere. Da må hun forstå sine ansatte og trykke på de riktige knappene. Design er ikke en sport med tydelige resultater. Det er en øvelse i å skape noe innenfor gitte rammer. Motivasjonen vil komme med gode rammebetingelser.

Designeren ønsker å utvikle seg og har egne ambisjoner. Han må sette seg realistiske mål og måle seg opp mot dem. Han må sette seg en grense for når arbeidet er godt nok og over tid og med erfaring oppleve at resultatene komme.

Bob Ross, maleren som i årevis malte uklippet på TV i Statene, sa alltid: — We don’t make mistakes, we make happy accidents. Her ligger litt av nøkkelen til kompetanseheving, enten det er snakk om en leders ønske om å motivere for å få en mer kompetent gjeng ansatte, eller det gjelder en designers ambisjoner om å utvikle seg. Det gjelder å skape rom for å prøve seg frem. Leke. Være nysgjerrig. Løssluppen.

Erfaring og ferdigheter vil naturlig komme av seg selv når man tillater seg å gjøre hendige uhell. De beste designarbeidene kommer gjerne som en følge av at noe uventet har blitt introdusert. Dette skjer kun når designerne har fått utfolde seg, aldri etter en garderobeprat. I tillegg ligger det ofte riktige forutsetninger til grunn, som god sammensetning av team, nok tid, økonomi og en dose flaks.

Så til alle ledere: Slutt å be dine ansatte om å bli best, men gi dem forutsetninger for å utvikle seg. Og til alle designere: Sett dere realistiske mål og avgrens det dere gjør ved å finne hva som er godt nok! Og våg å gjøre hendige uhell.

Flere interessante saker fra NoA Ignite

7 tips til å lykkes med digital historiefortelling

Slik bryter du gjennom skrollemuren.

Vil du vite hva jeg driver med som business designer, mamma?

Mamma, jeg gjør mer enn å lage apper!

Skvulp - ukentlige nyheter fra bransjen

Skvulp uke 50

Global AI-indeks, hvorfor designsprinter feiler, uniformert UI, matlagings-robot, AR-shopping-tips, problematisk minimalisme og Roboclaus. Her er ukens beste saker!

Juleskvulp

Best of 2020-kåringer, alle trendene for 2021, det periodiske system for API-er, 5 ting som får folk til å bruke produktene dine, blurred vision simulation og intervju med QR-kodens far. Her er de beste sakene når det nærmer seg jul!

Nyttårs-skvulp

Mobiltrender for 2021, UX-quiz for 2020, europeiske tech-enhjørninger, FarmVilles siste høst og skreddersydde bokhyller til videomøtene dine. Her er de beste sakene fra starten av året!